Skal vi heller kjøre el-MC?

Jürgen Theiner er født og oppvokst i Syd-Tirol, den tysk-talende delen av Italia, omgitt av fjell – og fantastiske MC-veier i alle retninger.

Jürgen er en ivrig motorsyklist, og har kort vei til Stelvio og Umbrail-passene fra hjemmet sitt. I 2020 byttet han ut sin 1290 KTM med en elektrisk Zero SR/F, og har aldri angret. Dette er historien hans:

Mine tanker om elektromobilitet

av Jürgen Theiner

Så sent som i slutten av 2016 ga jeg meg selv en skikkelig bensindose og kjøpte en KTM 1290 Superduke R. Siden Duke III egentlig bare skuffet meg, gikk jeg for den ultimate oppgraderingen og satt plutselig på den kraftigste motorsykkelen jeg noen gang hadde eid. Hvor mye råskap som lå i 1290-motoren og hvilken dynamikk den muliggjorde – helt vanvittig!

Aldri før hadde jeg sett et bakdekk slites ned så raskt, aldri før hadde jeg sett så høye tall på speedometeret under wheelies, aldri før hadde jeg så ofte følt meg mer som passasjer enn fører. Ren nytelse. Til tross for all fascinasjonen – etter et begivenhetsrikt og ekstremt fartsfylt år brukte jeg den stadig sjeldnere. Superduken tok meg riktignok til Sør-Frankrike, jeg slipte fothvilerne på racerbanen, herjet i Schwarzwald og hadde fantastiske øyeblikk i fjellpassene hjemme. Men likevel var min årlige kjørelengde latterlig lav.

Den ville KTM Superduke: Min siste bensindrevne sykkel før jeg gikk over til elektrisk

En kveld dro jeg til Landhotel Anna for å møte Uli fra www.moppetfoto.de og dra ut på en bli-kjent-tur med ham. Også han er en trofast Superduke-fører – og er det fortsatt. Men hotelleieren, el-bil pioneren Erich, hadde en plan for oss: Han tvang Uli og meg til å ta kveldsturens bilder fra en BMW C Evolution! En scooter, fra BMW, og – Gud bedre – elektrisk!

Men turen på BMW scooteren etterlot meg fascinert. Etter en grundig test av to Energica-modeller året etter begynte temaet elektrisk sakte men ubønnhørlig å spise seg inn i tankene mine. Og så prøvde jeg en Zero SR/F. Den opplevelsen snudde fullstendig om på tankegangen min. Et halvt år etter prøveturen byttet jeg inn Superduken, som hadde stått ubrukt i garasjen i nesten ett år, og tok skrittet inn i en ny driv-verden.

Jeg hadde allerede lagt merke til de mange, alltid ledige ladestasjonene i Vinschgau. Og knapt hadde jeg satt meg på min elektriske roadster fra California, før jeg plutselig så elektriske biler overalt på veiene hjemme. Samtidig begynte Akrapovic-konsertene fra mine tohjuls-kolleger å gjøre mer og mer vondt i ørene.

Rekkevidden til Zero SR/F med sitt 14,4 kWh-batteri passer perfekt til min vanlige kjørestil: Korte spurter opp til Stelvio-passet, dynamisk, men diskret. Eller utforskning av fjellene i Vinschgau, noen ganger på «veier» der motoriserte kjøretøy egentlig ikke har adgang. Likevel blir jeg alltid tatt godt imot. Jeg har aldri blitt stående strømløs, selv om jeg i starten måtte ha tålmodighet med lading – en skikkelig trefaset ladekabel løste det problemet.

Zero SR/F – helt perfekt for meg

Selv lange turer – i mine øyne – fungerer utmerket med SR/F. Den sømløse akselerasjonen, den stille kraften som slippes løs uten bråk: Helt min greie! Hooligan-stunt som på den ville Superduken frister meg ikke lenger – og det er faktisk ingen ulempe 😉

Dette kunne selvsdagt heller ikke gå upåaktet hen på fire hjul. Når jeg først hadde opplevd hvor vektløst elektrisk kjøring kan føles, passet ikke den ellers komfortable, men likevel litt røffe dieselmotoren i Opel Insignia lenger i garasjen. Utgått garanti, stadig feil på avgassensorer, massivt AdBlue-forbruk og gjentatte reparasjoner gjorde det neste steget enkelt:

Siden sommeren 2022 har en hvit Tesla Model 3 vært en del av bilparken. Og siden det er Long Range-versjonen, testet jeg rekkevidden på en to ukers roadtrip gjennom Sør-Frankrike og Sveits. Jeg ble ikke skuffet – selv i de minste landsbyene i Provence fant jeg ladestasjoner, og noen av dem fylte til og med bilen med strøm helt gratis.

Gjengitt med tillatelse. Følg Jürgens blogg her.

***

Publisert: 29.mars 2025